Man må aldri slutte å være nysgjerrig: Gode råd fra en ung IT-nominert
Noen få ord om hvordan det føles å bli nominert til en digitaliseringspris i en alder av 25 år.
Noen få ord om hvordan det føles å bli nominert til en digitaliseringspris i en alder av 25 år.
Jeg er en del av sosialkomiteen for studentforeningen BIOS ved Høyskolen Kristiania, og vi deltok på en bedriftspresentasjon hos Netcompany. Jeg fikk et godt inntrykk, så jeg søkte jobb hos Netcompany.
Samtidig skulle jeg starte bachelorprosjektet mitt, og jeg bestemte meg for å søke om et fellesprosjekt med Netcompany.
Det var et prosjekt som skulle hjelpe barnehager. I Oslo kommune har vi flere bydeler. I bydelen Gamle Oslo er det mange familier med lav inntekt. Ofte kan du spore problemet helt ned til samspillet mellom barn og voksne i barnehagene. Det eksisterende observasjonsverktøyet de bruker til evaluering av dette heter CLASS. Sertifiserte observatører går rundt i barnehagene og observerer barn og voksne, og de skriver alt ned på papir. Deretter sender de alt til en person som manuelt fører alt inn i Excel-ark.
Jeg og de andre fire studentene i prosjektet ønsket å digitalisere observasjonsverktøyet slik at ingenting skjer manuelt lenger, bortsett fra selve dataregistreringen. Vi lagde også et dashbord som samlet alle dataene fra observasjonene og gir en enkel oversikt.
Dashbordet er nå implementert i åtte barnehager i Gamle Oslo.
Det har vært et veldig meningsfullt prosjekt. Mange andre grupper har fiktive oppgaver å løse, mens jeg og de andre studentene har jobbet med ekte kunder i Oslo kommune. Vi har utviklet. Vi har snakket med barnehageledere og lærere. Vi har sett mennesker. Og de har fortalt oss hva de ønsker.
Det er ikke bare et bachelorprosjekt som blir ferdig og så glemmer vi det.” Det vil fortsette. Det er virkelig. Det betyr mye.
Konsulent og IT-nominert